Forflytningskunnskap er sunn fornuft og faglig basert atferd

Vi vet at kunnskap og bruk av forflytningsteknikker forebygger skader og ulykker både hos personalet og for pasientene - men løfteteknikk gjør det ikke.

• Hammel Neurocenter - rehabilitering av pasienter etter nevrologiske traumer og sykdommer
• Hvordan håndtere en fullstendig hypoton (slapp) pasient på 135 kg - her i form av en dukke. Alt kan ikke håndteres med teknisk utstyr. Derfor må man også lære seg forflytningsteknikker. Uten det er man fortapt i helsektoren.

 

Evidensbasert betyr at det ligger forskningsresultater til grunn for de konklusjoner som trekkes.

Jeg viser her til både forskningsresultater og erfaringsbaserte resultater fra prosjekter i kommuner som har store og små praktiske konsekvenser enten du er ansatt eller leder innenfor helsesektoren. Det gjelder grunnforskning, følgeforskning og prosjektresultater innenfor anatomi, fysiologi, fysikk, organisasjonsutvikling og økonomi.

Utdanning og undervisning i løfteteknikk og “riktig” arbeidsteknikk alene, har ikke hatt noen effekt på skadefrekvens eller redusert sykefravær. (Hignett et al, 2003). “Evidence-Based Patient Handling”

Dette er den viktigste litteraturstudien som er gjennomført innenfor dette området. Forskerne samlet litteratur fra de siste 30 år fra 11 forskjellige språk og kom til konklusjonen over. All forskning innenfor løfteteknikk er her samlet i den største studien som er gjort noensinne på dette feltet.

Det vi vet fungerer, er å unngå manuelle løft, fremoverbøyde og vridde arbeidsstillinger kombinert med belastning – og langvarige statiske fremoverbøyde stillinger som blant annet forekommer i arbeid ved seng, ved operasjonsbord, ved gipsing og holding av armer og ben, ved påtrekking av støttestrømper etc. etc.

Forskning og praksis har lært oss at det finnes en viktig vei å gå for å kunne forebygge belastningslidelser og skader i helsesektoren – reduser tung og unødvendig fysisk belastning!

Alex Burdorf (2009) har ut fra statisikk fra hele verden predikert at “hvis man tar utgangspunkt i en ansatt i helsesektoren som har en karriere på 40 år i yrkeslivet, vil den som utsettes for et tungt fysisk arbeid oppleve 140 uker med sykefravær, mens den som arbeider med moderat og lett fysisk arbeid, vil oppleve 30 uker sykefravær i sine 40 år i bransjen.”

Er man samfunnsøkonom eller økonomidirektør på et sykehus eller i en helseinstitusjon, er dette tall som burde føre til handling. Jeg har sammen med økonomidirektøren i Bærum kommune satt opp et lite regnestykke basert på våre resultater og erfaringer fra Bærum kommune over en årrekke fra 2007 – 2015.

Med en avdeling på 23 ansatte, vil 1% økning eller reduskjon utgjøre 140.000,- tapt eller spart i løpet av et år.

Ca 100 uker unødvendig fravær i en 40 årig yrkeskarriere kan man regne på selv. En dag fravær i Norge beregnes til kr 2.600,- pr person (SINTEF 2012)

“Best practice“ og suksesskriterier for å lykkes er å følge Arbeidsmiljølovens oppskrift og de forskningsrådene som støtter opp under denne tilnærmingen:

1. Kartlegg risikosituasjonene
2. Kjøp inn tilstrekkelig med hjelpemidler tilpasset pasientenes funksjonsnivå (Det kan bety flere typer av hjelpemidler innenfor samme kategori eller klasse – ikke bare én type.)
3. Nødvendig opplæring av personalet i bruk av hjelpemidler og forflytningskunnskap som unngår manuelle løft og risikofylte arbeidstillinger
4. Personlige og organisatoriske konsekvenser for ledere og ansatte som ikke følger de prosedyrer og den politikk som er etablert for det forebyggende arbeidet ved arbeidsplassen.

Ref.: Arbeidsmiljøloven og ISSA

Økonomiske og helsemessige effekter av et forebyggende tiltak i helsesektoren – bruk av forflytningskunnskap og helproffe arbeidsteknikker.

Kartlegging av risikofaktorer – Innføring av tekniske hjelpemidler – Undervisning og opplæring i bruk av tilpassede forflytningsteknikker ved Hammel Neurocenter, Jylland.

Her er informasjon i kortform om hvordan vi ved sykehuset reduserte arbeidsskadene med 50% og reduserte sykefraværskostnader med mer enn NOK 700.000,- fra 2005 til 2006. (Jeg har mer informasjon med detaljer for dem som måtte ønske det. Kanskje en forsker som ønsker å gå dette mer etter i sømmene?)

Prosjektet ble ledet av sykehuset og BHT/BST i et prosjekt som er verdt en nærmere studie fordi arbeidet er svært fysisk krevende og risikofylt. Rehabilitering av sterkt fysisk funksjonshemmede pasienter som følge av nevrologiske traumer og sykdommer er i seg selv en stor fysisk utfordring for både pasienter og personalet. Når man i tillegg skal følge bestemte konsepter – i dette tilfellet A-B-C-konseptet, gir det helt spesielle fysiske risikosituasjoner for personalet som krever endring av både holdning og praksis. Dette var blant annet min oppgave å gjøre noe med – i form av undervisning i forflytningskunnskap. Jeg underviser nå årlig på Hammel Neurocenter og blant mange andre faste undervisningsoppdrag i inn- og utland – ved det andre store sykehuset i Danmark som håndterer de vanskeligste nevrologiske skadene og sykdommene – Hvidovre Hospital i København.

OBS! A-B-C-konseptet er ikke et evidensbasert behandlingskonsept i forhold til effekter på traumatiske skader og nevrologiske lidelser.

Hverken Affoldter eller Bobath-konseptet har evidensbaserte resultater å vise til, men til gjengjeld har vi sett utallige skader på helsepersonellet fordi det er så utrolig fysisk tungt å arbeide etter disse konseptene – vanligvis uten hjelpemidler til stå- og gangfunksjon. Dette er helt i strid med det jeg selv forfekter – og det Arbeidsmiljøloven og forskning på fysisk belastning og overbelastning setter grenser i forhold til.

Jeg arbeider selv etter Movement Science-tankegangen og MRP (Motor Relearning Program), med utstrakt bruk av hjelpemidler og tilpassede teknikker helt etter det funksjonsnivået som pasientene viser i sanntid – realtime. Det betyr at jeg kan bruke pasientens ressurser og hjelpe ham med å gå fra seng til stol om morgenen, og bruke en seilheis en stund senere når han er sliten og treningseffekten er tvilsom. Da har pasienten mer behov for hvile og restitusjon enn trening “24 timer i døgnet” – som er en umulighet for selv en frisk person.

Innenfor Movement Science-tradisjonen finnes det godt med forskning og evidens for det man arbeider med:

Først bør du lese hva Associate Professor, fysioterapeut – Ph.D. – Birgitta Langhammer har gjort innen forskning på området. Hennes arbeid har fått store konsekvenser blant annet innenfor fysioterapeutenes ofte nesten religiøse forhold til udokumenterte behandlingsteorier.

1) JAMA. Consensus conference. Rehabilitation of persons with traumatic brain injury. NIH Consensus Development Panel on Rehabilitation of Persons With Traumatic Brain Injury.JAMA: The Journal Of The American Medical Association [JAMA]1999;282(10):974-83

2) Chua KS, Ng YS, Yap SG, Bok CW. A brief review of traumatic brain injury rehabilitation.Annals Of The Academy Of Medicine, Singapore [Ann Acad Med Singapore]2007;36(1):31-42

3) Kennedy MR, Coelho C, Turkstra L, Ylvisaker M, Moore Sohlberg M, Yorkston K, Chiou HH, Kan PF. Intervention for executive functions after traumatic brain injury: a systematic review, meta-analysis and clinical recommendations.Neuropsychological Rehabilitation [Neuropsychol Rehabil]2008;18(3):257-99

I tillegg så rekommenderes multidisciplinær tilnærming:

4) Semlyen JK, Summers SJ, Barnes MP. Traumatic brain injury: efficacy of multidisciplinary rehabilitation. Archives Of Physical Medicine And Rehabilitation [Arch Phys Med Rehabil]1998;79(6):678-83

Metodene er oppgaveorienterte, og her er det en del å gjøre i forskningsøyemed.

5) Brown GT, Burns SA.The efficacy of neurodevelopmental treatment in paediatrics: a systematic review.British Journal of Occupational Therapy 2001;64(5):235-244

Det er også vist at intensiv tilnærming har betydning:

6) Zhu XL, Poon WS, Chan CC, Chan SS. Does intensive rehabilitation improve the functional outcome of patients with traumatic brain injury (TBI)? A randomized controlled trial.Brain Injury: [BI] [Brain Inj]2007;21(7):681-90

Jeg forsvarer ikke A-B-C- konseptet, men iler til når helsepersonell selv blir syke av det og ønsker min hjelp for å finne alternative løsninger som kan forsvares faglig og med Arbeidsmiljøloven som en trygg basis for vurdering av risikoatferd. Min oppgave er å forsvare helsepersonell, deres arbeidsmiljø og pasientenes mulighet til å få stimulering og bli aktivisert så ofte som mulig med tilpassede hjelpemidler og faglig baserte forflytningsteknikker.

I kontrast til resultatene jeg viser med vårt prosjekt fra Hammel Neurocenter nedenfor, konkluderer STAMI med at bruk av forflytning ikke har noen effekt i forhold til sykefravær. Knardahl S, Veiersted B, Medbø JI, Matre D, Jensen J, Strøm V, et al. Arbeid som årsak til muskelskjelettlidelser. Oslo: STAMI; 2008. Rapport Nr. 22.

For at helsepersonell ikke skal bli helt forvirret og handlingslammet på grunn av manglende forskning på feltet og ikke minst begrepsforvirring og forståelse for hva som er hva av manuell løfting og bruk av forflytningskunnskap, kan det være nyttig å lese hva overlege Arve Lie sier om dette i artikkelen som sto i bladet Arbeidsmiljø.

og – Forflytningsteknikk på sykehusene (2009)

Innen fagfeltet forflytningskunnskap og effekter av bruk av forflytningsteknikker sammenliknet med tradisjonell løfteteknikk finnes det meget få forskningsprosjekter og evidensbaserte resultater.

Eksempelvis var det kun én eneste artikkel i den store litteraturundersøkelsen til Hignett et al (2003) om Evidence-Based Patient Handling som omhandlet temaet forflytning. Alle de andre artiklene handlet om manuell løfting og denne type tradisjonell praksis. Bente Schibye sin artikkel i 2000, er den første artikkel innen forskningsverdenen som tok for seg forflytningsløsninger og sammenliknet dem med tradisjonelle løfteløsninger. Funnene her er signifikante og viser hvordan forflytningsløsninger gir vesentlige resuksjoner på kompresjonstrykket i korsryggen under 10 forskjellige oppgaver som helsepersonell arbeider med hver dag. Alle forflytningsløsningene er hentet fra boken Forflytningskunnskap – aktivisering, hjelp og trening ved forflytning (Lunde, P.H. 1997)

Årsaken til at det finnes så lite vitenskapelige artikler på dette området, er rett og slett at forskere ikke kjenner til kunnskapsfeltet fordi det er så nytt og at det ikke er skrevet så mye om det. (Vi startet på Aker Universitetssykehus med forflytning i 1979 og døpte temaet forflytningsteknikk i 1983. Den første video om emnet lagde vi i 1984. I Sverige og Danmark het temaet Lyft- och bärteknik (Curt Durewall) og Løfteteknik helt til 1996. Min første bok om emnet – og den første bok som noen sinne er skrevet om emnet med begrepene forflytning og forflytningskunnskap for helsesektoren kom i 1991. Lunde, Forflytningsteknikk – et alternativ til løft, Universitetsforlaget 1991)

Temaet har stort sett vært kjent i de nordiske land, og innenfor begrensede geografiske områder. I dag ser vi det foruten i Norden, også i Nederland, Storbritannia, og Australia som de viktigste landene. Derfor vil det når man leser artikler også være en åpenbar begrepsforvirring og uklarheter. Man snakker av og til om manuelle løft og forflytning om hverandre – som om det er det samme.

Hvis vi skal få gode og troverdige forskningsresutater, må først begreper og forståelsen av hva dette handler om bli klart for forskerne. Derfor er Arve Lies artikkel en nyttig artikkel for dem som mister fotfestet når STAMI på spinkelt grunnlag trekker sine konklusjoner på grunnlag av sviktende kunnskap om fagfeltet.

Hvis vi skulle kaste vrak på et fagområde som både skåner pasienter og helsepersonell bare fordi man ikke ser redusert sykefravær, beveger vi oss ut i et faglig uføre. Når du skal forflytte en pasient med antatte fracturer i kroppen etter en ulykke, er det ikke uvesentlig om du bruker forflytningsløsninger istedenfor tradisjonell manuell løfte- og lempeteknikk. Den ene måten å løse oppgaven på reduserer smertene og komplikasjonene til pasienten – den andre måten øker dem. Årsaken til at man på STAMI kan komme til slike konklusjoner, er at man ikke har klart for seg hva fagfeltet handler om. Ser man kun på én faktor som sykefravær og trekker konklusjoner på grunnlag av det, skaper man unødig forvirring hos uerfarent og ukyndig helsepersonell. Sykefravær som parameter eller måleenhet er i seg selv et flyktig parameter. (I gode tider stiger f.eks. ofte sykefraværet fordi det er mange jobber å velge mellom, i dårlige tider synker det fordi flere holder på jobbene sine.)

Forflytningskunnskap og faglig begrunnede løsninger i form av forflytningsteknikker reduserer smerteopplevelsene for pasientene, skånet pasientenes hud, reduserer brå bevegelser og ubehag forbundet med akselerasjon og rykkvis håndtering. For personalet reduserer forflytningsløsningene den fysiske belastningen, enten de trener, pleier, aktiviserer, kler på tøy, tar på støttestrømper eller forflytter pasienter på operasjonsbordet, røntgenbord, i seng eller utenfor seng.

Registrerte skader i forbindelse med direkte pasientarbeid – som forårsaker påfølgende sykefravær, er en mer presis måleenhet for denne type undersøkelser, men den finnes det dårlig tradisjon for – og derfor dårlige data på i Norge. I Danmark og Sverige finner man oftere slike data. Det er disse data vi har brukt ved Hammel Neurocenter. Vi vet at vi reduserte skadefrekvensen med 50% fra 2005 til 2006, og at sykefraværsdagene i forbindelse med skadene påført personalet i direkte kontakt med pasienter, ble redusert fra 553 fraværsdager i 2005 til 198 fraværsdager i 2006. En reduksjon fra 20 til 10 skader høres lite ut før man går bak tallene. Når man ser at dette utgjør hele 355 fraværsdager, blir effekten slående. Reduksjon fra 20 til 10 skader fra et år til et annet, utgjorde følgelig NOK 702.900,- i besparelser.

(Basert på NTNU sine tall for hva én sykmeldt arbeidstaker koster pr dag – kr 1980,- i 2009-kroner)

For de pengene er det bare å handle inn hjelpemidler som vil redusere skader og sykefravær ytterligere!

Ikke hvilke hjelpemidler som helst, men slike vi har fått effekt med. Hjelpemidler som er kjøpt inn på bakgrunn av analyse av funksjonsnivå på pasientene som til enhver tid er på sykehuset.

Selv om forskningen er spinkel innen forflytningskunnskap foreløbig, betyr det ikke at vi kaster ut barnet med badevannet fordi noen forskere ikke fant ut at sykfraværet sank. Forflytningskunnskap er et fagfelt for praktikere som har mange faglige elementer innebygd.

Er du mer nysgjerrig på hva forflytningskunnskap handler om

på det etiske plan,

på det arbeidsmiljømessige plan,

på det fysiske plan,

på det faglige plan,

på det økonomiske plan,

kan du gå inn på portalen www.forflytning.no Der vil vi i de kommende år stadig legge inn bilder, videoklipp, henvisninger og hjelpemidler som har positive effekter på både pasienter og helsepersonell. På denne måten vil vi at alle som ønsker det kan opparbeide seg kunnskap og kjennskap til et fagområde som tar faget på alvor. Forflytningskunnskap er således etikk og fagarbeid i praksis.

Gamle arbeidsmåter som løfte- og lempeteknikk er ikke bra og kan ikke forsvares faglig selv om flesteparten av helsepersonellet fortsatt driver med det, dessverre… og fortsatt utdannes det nye generasjoner med helsepersonell som får opplæring i løftekenikk fra sine lærere som heller ikke er orientert om hva som foregår utenfor skoleporten. Dette er ikke en påstand, men basert på egne og mange andres erfaringer fra arbeid i flere land – også Norge anno 2015…

Det er langt igjen, men en ekte forflytter gir seg ikke. Vi trenger mange dyktige fagfolk for å kunne snu en etablert kultur på arbeidsplassen. Den vanligste unnskyldningen er: “Vi har ikke tid”

OK? – har ikke tid til å utføre faglig arbeid, bare til å fortsette det ufaglige…

 

© Forflytningsteknikk AS. mail@perlunde.no. (+47) 90101558.

Sist oppdatert 18.12.2015 kl. 14:26